Oransje ansikter, trippelhaker og digitale godnattklemmer til sjokkdigitaliserte folk

Her hjemme har vi voksne truet med å løpe rundt i rare klær og halvnakne når ungene logger inn i det digitale klasserommet. Mange har jo hørt sånne historier i det siste, om uforvarende foreldre som halvkledde forsøker å få dagen i gang, mens kidsa har kontroll på skjermskolen.

Vi har ledd godt av det, og kommet på rare ideer til pinlige ting som uforvarende kan dukke opp på en skjerm hos andre. Rare masker og parykker og annet som gjerne kan sprite opp en hjemmeskole som er littegranne asosial per nå.

Vi trenger mer deling av klumsete øyeblikk, så vi kan le mer! I går var jeg i digital 50-årsdag til en venn som har korona. Venner fra fjern og nær sang bursdagssangen via Zoom, og det var både morsomt og rart på en gang. 

Familien hans på fire personer deltok fra hagestuen og det ble så mye lyd og halloi at politiet kom på døren for å oppløse ”festen”. Hahaha.

Digitaliseringen presser seg frem over alt. På høyskolen VID gjennomfører de digitale disputaser, med professorer på skjerm fra andre universiteter og høyskoler. Det går veldig fint. Flere ser forelesninger hjemmefra og det betyr større oppmøte enn før.

Artister spiller opp på Facebook og fanger oss inn i magiske øyeblikk hjemme i sofaen. Betaling skjer med Vipps. På kort tid knekker de koden for god lyd fra konsertscenen.

Både pasienter og leger er veldig klare for digitale konsultasjoner på skype eller tilsvarende. Det er mange oppsider for begge parter, med spart tid og reise og parkering.

På en-to-tre har kirkene fått opp kameraene for å ha gudstjenester via skjerm, og museene inviterer til virtuell tur i utstillingene. Yogatimen er kommet til en skjerm nær deg.

Gründere ser muligheter og møtes for å finne frem til nye forretningsideer, selvsagt på skjerm. Store selskaper dropper konferanser og timelange presentasjoner. De kjører spenstige presentasjoner ut til kunder og interessenter – destillert og digitalisert.

Slikt må tilpasses våre små skjermer – de fleste følger jo med på telefonen. Mange glemmer at detaljer blir til en prikk på de små skjermene – det er et av mine mantra. Husk at du publiserer på veldig liten skjerm. Gå tett på!

På jobben hadde vi vårt første digitale allmøte denne uken. Alle logget på hjemmefra og det gikk knallbra. Det kan godt være at vi velger å fortsette på den måten. Det er både effektivt og tidsbesparende. Mye dilldall forsvant og budskapene ble tydeligere. Men vi får jo ikke det fysiske møtet da…

Kompetansen på kamera, mikrofon, rigg av stream og løsninger for å digitalisere og dele mer av hverdagen er på to uker gått fra null til 100. Folk viser endringsvilje og læringsvilje uten sidestykke. For nå MÅ vi lære oss dette. Ellers blir vi helt isolert.

Skjermkompetansen må også raskt blir bedre. Mange ledere skyper inn i nyhetssendinger og møter med triple dobbelthaker og oransje ansikter. De må finne gode vinkler så vi hører hva de sier og ikke blir distrahert av feil kameraposisjon og bokhyllene bak dem. Her er det stort potensiale for å bli bedre, og noen trenger hjelp. Den finnes!

Nå tenker mange på hvordan de skal knekke koden for å tjene penger på dette. Det må blir forutsigbart og stabilt. For de som trenger inntekter på den måten.

Det jeg lurer på er; hva blir det neste? Vi blir tryggere på digitale løsninger, vi blir mer åpne for nye ting og alder er ingen hindring. Det må jo føre til en interessant og spennende utvikling.

Min venn Harald Eide Ellingsen delte på Facebook denne uken et hjertesukk fra en kollega som rett og slett opplevde å bli sjokkdigitalisert. Klart det er krevende!

Rart med det, vi digitaliserer store deler av livet vårt for å føle normalitet. I sum kan nok dette oppleves som et sjokk. Men det må til for å få gang på ting. Når så mye er på hold må vi bruke de verktøyene vi har.

Selv er jeg i så mange skypemøter på jobb at jeg nesten ikke orker mer skjermkontakt og klamme headset når jeg kommer ”hjem”. Det blir både skjermtretthet og læringstretthet.

En bestemor fortalte denne uken at det hun savner mest er å lese godnatthistorier for barnebarna sine. Hun fortsetter selvsagt med dette, men nå på livechat via messenger.

For både bestemor og barnebarn er det ikke helt det samme å sitte i den digitale armkroken, men helt greit for å levere på dugnaden i en avgrenset periode. Nærhet på en trygg måte. Mens vi venter på bedre tider.