Det er mai og vi feirer vår frihet, med viktige markeringer 8. og 17. mai. Vi lever i verdens beste land og nyter en frihet vi ikke skal ta for gitt. Selv tenker jeg nesten daglig på hvor heldig jeg er som trakk lykkeloddet da jeg ble født her. Vi eier en unik frihet, verdt å kjempe for.
Jeg er glad for at jeg trygt kan legge meg hver kveld, uten å bekymre meg for bomber og angrep. Hver morgen kan jeg sende barna på skolen uten å være redd for snikskyttere langs veien, eller at noen skal angripe meg og mine. Jeg er takknemlig for at landet vårt er fritt og trygt å bo i.
Det er 70 år siden det ble fred i Norge. Vi elsker å se historien om Tungtvannet og lever oss inn i hvordan det var for våre tøffe motstandsmenn og kvinner. Tenk at en stor krig som tok slutt for 70 år siden fortsatt lever så sterkt i nasjonens bevissthet! Det sier meg at krig setter varige spor.
Det er 40 år siden Vietnamkrigen var slutt. Mange av oss har sett filmene som er laget om dramatiske krigshandlinger, veteraner og ettervirkninger. Noen av oss har besøkt krigsminnesmerker der, eller norske vietnamesere som fortsatt merker krigens ettervirkninger. 40 år etterpå. Sporene forsvinner ikke på mange tiår ennå. Om de noen gang viskes ut.
Det er 20 år siden krigen på Balkan. Rundt oss har vi venner og kolleger som kom hit som flyktninger fra grusomhetene, og rettsoppgjørene pågår ennå. Mange norske soldater opplevde krigen der, det er mange som husker og savner. Det er bare 20 år siden freden kom.
Akkurat nå er det en krig i Syria. I Ukraina. Akkurat nå gjør IS sitt for å skape frykt blant sivile i Midtøsten. I Jemen er det krig. Mange andre steder er det kamper med våpen, bomber og redsler. Hvor mange tiår vil disse sporene vare?
Jeg vokste opp under den kalde krigen og visste alltid hvor nærmeste bomberom var. Det var det nærmeste jeg kom krigen som barn. Som ungdom så jeg filmene om krigene. Filmene som gjorde uutslettelige inntrykk, ofte tett opp til sannhet, men som likevel kun var film. Schindlers liste, Saras nøkkel, The thin red line, Good morning Vietnam, Saving private Ryan, the Piano og mange mange flere.
Når jeg merker hvor hardt krig rammer og hvor fundamentale og varige spor den setter hos enkeltpersoner, i familier og land, er jeg daglig utrolig takknemlig for at jeg aldri har opplevd krig.
Som voksen har jeg intervjuet norske motstandsfolk, veteraner som drev med illegalt arbeid under andre verdenskrig. Folk som kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten. Jeg har møtt dem og hørt deres historier. Det tok dem kun sekunder å huske og å være tilbake i aksjon. De kunne kjenne krigen i kropp og sjel, mange tiår etter at de jobbet mot tyskerne.
Som voksen har jeg intervjuet barn av ”tyskertøser”, hørt om liv som var fullstendig ødelagte av krig og konsekvenser.
Summen av alle disse erfaringene gjør at jeg vil feire mai, vår grunnlovsdag og den store lykken det er å bo i et fritt og fredelig land. Jeg håper at vi snart slutter å sette spor som aldri forsvinner. I fremtiden må vi løse problemene våre på en smartere måte. Kall det gjerne naivt. Men smart er det.
